Burma- det tause skriket

Bildet har ingenting å gjøre med personene i den kommende teksten. Foto: Frank Hansen

(Denne teksten er skrevet til Asiaguiden.no av forfatter Easterine Iralu. Iralu er fra Nagaland i India, men bor nå i Norge)

I uken som fulgte etter syklonen i Burma, spurte min datter desperat “hvor er Milay? Mamma ingen har hørt noe fra henne. Sist gang jeg hørte fra henne, sa hun at hun skulle dra med foreldrene på ferie til Yangon. Det var samme uka som syklonen.”

Milay var min datters barndomsvenn. De hadde gått på skole sammen i Poona, en viltvoksende, bedagelig by i Vest-India. Helt inntil syklonen rammet, holdt de kontakten, et vennskap som har strakt seg over 12 år. Jeg ba for at Milay var trygg etsteds, og at et lite teknologisk problem som mangel på nettilgang var årsaken til at vi ikke hadde hørt fra henne.

Milay

Milay, 19 år nå, har vokst seg til en grasiøs ung dame, med de rene trekkene og det kullsorte håret til burmeserne fra nord i landet. Men jeg kan fremdeles se spor, på det yndige (eldre) fjeset, av den syv år gamle piken som min datter tilbrakte timevis med i arbeid og lek. I 1996 var skolen stor og skummel, for de var nødt til å slutte nye vennskap mens de iherdig studerte hindi, engelsk grammatikk, prosa og poesi, naturfag og matte, i tillegg til tegning og samfunnsfag.

Frodig lekeplass

Mine barn tilbrakte nesten alle helgene på “Farmen”; fire – fem mål med åkerland hvor Avdeling for Landbruk ved Spicer School hadde plantasjer med sukkerrør, hvete, peanøtter og ulike frukttrær som guava, papaya og jackfrukt. Ved utkanten av markene stod et elefantepletre, som barna høystemt klatret opp i for jublende å dele den utrolig sure frukten. Milays familie bodde på farmen sammen med andre studentfamilier fra Burma, Sør-India, Kenya og Malaysia. Studentene med familier foretrakk å bo på farmen fordi den var kjøligere, med sin overflod av gul- og rødblomstrede Gulmohar-trær; store, skyggefulle trær som om sommeren ble til praktfulle fargeorgier. På Farmen var det hageflekker hvor man plantet sennepsblad, hvitløk og hagebønner. Barna hadde fri tilgang på markene og det tilgrensende skogsområdet for å leke gjemsel eller ”cowboy og indianer” eller rett og slett klatre i trær.

Milays naboer var den firskårne og vidunderlig ærlige Timothy og hans hustru, stolte foreldre til en datter og to tvillinggutter, fire år gamle Matthew og Mark. Selv i en alder av tre og et halvt var Mark klar over det faktum at han var større og kjekkere enn sin bror. Ufølsomme besøkende i huset forsterket dette ved å degge for nusselige Mark. Så vi dullet med Matthew og roste hans skarpsindige tegninger, og tok ham med på gåturer til colleget eller bakeriet, bare for å balansere oppmerksomheten de fikk. Moren deres var syk i noen måneder – en cyste som hadde inntatt buken. Hun pleide å ligge bedrøvet til sengs og gråte, ”Jeg er bare 37, jeg er for ung til å dø, vær så snill, Gud, ikke la meg dø.” Gud lot henne ikke dø. Hun frisknet raskt til.

Onkel Ti

En av Milays mange onkler var Ti Chit, en lang og ulenkelig unggutt som elsket å åpne krukker og glass med mat i kjøkkenet mitt og erklære seg forsynt simpelthen ved å lukte på mat hjemmefra. Ti Chits egentlige navn var ganske enkelt Chit, men barna hadde ikke lov til, i henhold til burmesisk kultur, å tiltale en eldre mannsperson med fornavn. Som et tegn på respekt brukte de forstavelsen ”Ti”, som betydde ’onkel’. Morsomt nok ble dette navnet hans på campus, og hans ikke-burmesiske venner kalte ham Ti Chit i lang tid før de ble rettet på. Ti Chit stammet forferdelig og foretrakk derfor å være i selskap med barn, som ikke var klar over hans talefeil, eller med eldre folk, for de var tålmodig med ham. Han var en sjenerøs og umåtelig hjelpsom person, et herlig menneske. Siste gangen jeg så ham, var i 2001. Han var endelig uteksaminert fra Spicer Memorial College, og gledet seg til å vende tilbake til moren han ikke hadde sett på fire år. Men, nærmest hviskende, fortalte han meg, ”Yangon er en farlig by … politiet er ille … hvis du er ute om kvelden, stiller de deg masse spørsmål og kaster deg deretter i fengsel eller banker deg opp. Jeg går aldri ut om kvelden,” la han til.
Denne ellers glade unge mannen, som hang med hodet ved tanken på livet i Yangon, men som likevel lengtet etter å bli gjenforent med sin mor, nappet meg i hjerterøttene.

Millitær brutalitet

Og så er det folket en tenker tilbake på nå som syklonen i Burma har nådd verdensnyhetene. For en stakket stund overskygget syklonen Britney Spears’ søsters svangerskap eller nært forestående fødsel, jeg husker ikke hva. En norsk venn betrodde meg, ”Jeg er nesten glad for at syklonen inntraff, for det slynger Burma inn i nyhetene igjen. Vi er så uvitende om virkeligheten der ute, og folk er ikke bekymret nok til å gjøre noe med det.” En katastrofe som denne bringer også tankene hen på gamlelandet, som er Nagaland i Nordøst-India, og får en til å tenke på nagaene, hvis landsbyer sorterer under burmesisk territorium. De nagaiske landsbyboerne strir stadig med mer enn 62 år med brutalitet, drap, bortføringer og voldtekter av unge piker og kidnappinger av unge menn begått av den burmesiske hæren.

Landsbyboerne har uavlatelig blitt plaget av at soldatene stjeler fjærkre og kornavlinger, og attpåtil myndig beordrer dem til å bære ammunisjonen over lengre avstander uten betaling eller mat. Religiøs forfølgelse pågår ved at den burmesiske hæren, som for øvrig prøver å konvertere nagaene til buddhismen, brenner kirker og forbyr gudstjenester i mange landsbyer. Disse nagalandsbyene falt under burmesisk styre i 1947, da Det britiske imperiet gav slipp på sine kolonier i Sør-Asia. Britiske administratorer i politikken delte på slump Naga Hills i to, gav den ene halvdelen bort til India og den andre til Burma – for å lære nagaene en lekse for at de uforskammet ba om suverenitet fremfor å slutte seg til enten Indias eller Burmas nylig dannede nasjoner. Dét er forresten en historie til en annen dag.

Burmas sorte sannhet
Dette er det Burma en stor del av verden ikke kjenner til, det Burma vi ikke får se i mediene. Dette er det Burma jeg ble kjent med, og føler meg privilegert over å kjenne. Burmas to ansikter; militærregimets brutale og umenneskelige ansikt, men også det milde folket som er uskyldige ofre for sine egne herskere. Munkene som for noen måneder siden gikk ut i gatene i protest, var en mektig varselklokke for de andre nasjonene. Det var et innstendig rop om hjelp. Måtte syklontragedien og det forferdelige behovet den har presset frem – å tvinge juntaen til å være ansvarlig for rettferdig styre – ikke gå upåaktet hen. Atter en gang.
Det må da vel finnes en måte for resten av verden å hjelpe en tidligere rik og blomstrende nasjon å gjenfødes inn i sin rettmessige skjebne. Ikke bare ved å gi nødhjelp i etterdønningen av syklonen. Men ved å ta et skritt ut over det å dele ut hjelp (som vi ikke engang vet sikkert om noensinne når frem til folket). Ved å fremelske hjerte til å føle med andre nasjoner og se menneskeansiktet bak skriket.

10 dager etter syklonen hørte vi fra Milay. Hun og familien hadde vært på et ”trygt sted” da syklonen rammet. Men de andre? Fremdeles intet nytt om dem. Skal man leve i håpet eller i fortvilelse?

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *