Dharamsala: tibetanere i eksil

Fra Dalai Lamas tempel i nord Indiske Dharamsala. Foto: Frank Hansen

I 1950 ble magiske Tibet angepet av røde Kina. Siden den gang har små og store tibetanere trasket over fjellene til India i håp om et bedre liv, bevare den tibetanske kulturen og for all del: å engang komme hjem til et fritt Tibet. Noen må lide for skjønnheten, andre må lide for friheten.

To mopeder stoppet brått foran meg. Jeg hadde nettopp ankommet med privatsjåfør fra Delhi. “What are you looking for?” Jeg måtte sett ut som et spørsmålstegn der jeg stod med sekk og sandaler. “A guesthouse”, svarte jeg slitent men høflig. Det var natt i Dharamsala, men fullmånen kastet hvitt lys over den lille byen i Himalaya. “Cheap or expensive?” Cheap, svarte jeg kjapt. Akkurat som om det ikke var noen tvil. Og jeg som kunne forvandle kroner om til massevis av rupies, som en alkemist. Jeg følte meg gjerrig. De ruset moppene og indikerte at jeg skulle hoppe på.
Frykten for det ukjente manifisterte seg i kroppen. Tenk om de skal rane meg? Jeg lot fingrene gli over fotoapparatet, de kunne ta alt jeg eide, men bildene skulle være med hjem. Sinnet bevegde seg frem i tid og letet etter verst tenkelig scenario. I tillegg til “Free Tibet”-skilt hadde scooteren et bilde av Dalai Lama. Jeg må si det lettet litt på trykket. Livet er for kort til å leve i frykt, det var tid for å la det ukjente bli kjent.

Vi suste gjennom trange gater av brostein. Jeg får legge til at veiene var like slitte som støtdemperene. Tibetanske bønneflagg hang på kryss og tvers og i alle himmelretninger. Byens bikjer jaktet motivert like bak. “They can smell there is a new boy in town!” Jeg bare ventet han skulle si de er snille og vil bare leke.

Big Boss

Vi stoppet brått og jeg fulgte guttene spent opp en trang trapp. De ropte noe på indisk og et lys ble tent i et av rommene. “Big boss” hvisket den ene til meg. Da sjefen kom ut hadde han allerede romnøkkelen klar. En liten hengelåsnøkkel festet til en diger Shiva i kopper. Nå skjønner jeg hvorfor turister går med rompetaske. “Namaste! Follow me.” Jeg tok farvel med tibetanerene og takket dem for hjelpen.

I flere år har jeg drømt om denne reisen, om å besøke tibetanere i eksil. Det var spesielt å være meg den morgenen. Det føltes som om drømmen om å være her var virkelighet og at virkeligheten var en drøm. Jeg hektet kroken av døra og gikk ut på verandaen som var minst tre ganger så stor som rommet. Dagens første solstråler flørtet med de maskuline fjelltoppene. “Hello my friend, hello, namaste!” Stillheten ble brutt av en liten inder som hadde fått øye på meg.

Det var big boss. Big boss småjogget opp trappa til rommet mitt, tydelig motivert for en prat. “Where are you from mister?” Mister, den likte jeg. Mister og big boss. “From Norway.” “Norway? Oh very cold. My friend live there.” Han fisket fram en pakke sigaretter som han åpnet på imponerende vis. Sikkert et triks som går i India for tiden. Jeg fikk en. Lokal vare. Lengden var bare halvparten av standard, men den varte like lenge. “What are you doing here?” Jeg fortalte om min interesse for den tibetanske kulturen og at jeg ønsket å se hvordan de levde i eksil. Det ble stille en stund.

Vi skulet over de magiske fjellene som overlappet i en grønn dal hundrevis av meter lengre ned. Limegrønn furuskog og små murhus har sammen slått rot i dette tilsynelatende ubeboelige landskapet. Fjell-haukene sirklet i 8-tall på himmelen. Det var fint å se på. “How do you feel up here in Himalaya?” Jeg var glad han stilte spørsmålet. Jeg følte meg lykkelig og fri, som da jeg var barn og gikk på skattejakt. Big Boss smilte forstående: “That`s because you are more connected.”

Dalai Lama templet
Rolig og rytmisk chanting i takt med den dype tromma. Munkene og de lokale vugger fram og tilbake i lotusstilling mens tomlene jobber seg rundt malaen: 109 perler på en snor. Det blir servert tsampa og te fra små isoporkopper. De gamle tar frem sitteunderlag og termoser fra slitte vesker med dusker og spirituelle symboler. De gjør seg klar for en lang dag i kontemplasjon og sosialt samvær. Det er deres resept på helse og lykke.

Lange rader med bønnehjul spinner rundt. Med klokka. Alltid! De får energi fra turister og tibetanere. For tibetanerene har det en dyp mening, for turistene kanskje mest for morro skyld. Jeg fulgte etter noen tibetanere rundt templet for å se hvordan de gjorde det. Det var med stor respekt og ydmykhet jeg gav de tunge sylindrene fart. Etter tyngden å bedømme skulle man tro det var gull inni, men innholdet er mer verdt enn som så. Jeg kom til å tenke på Big Boss. “Thats because you are more connected.”

En tibetansk munk smilte til meg, våre blikk møttes som to magneter. “Do you want some tea?” Han hevet øyenbrynene og strakk gavmildt fram en liten kopp.

Om mani padme hum
Vi satt på en liten trebenk og betraktet bønnehjulene. “Spiritual technology from Tibet” sa munken og nikket mot hjulene. Han fortalte at de var fylt med papirruller der mantraet om mani padme hum (diamanten i lotusen) var skrevet millioner av ganger. – Å spinne hjulene gir liv til mantraet. Det finnes egentlig ingen ord som er gode nok til å beskrive kraften, forklarte han ivrig,- men la oss si det slik at man aktiverer kjærlighetsenergi i seg selv og alt levende liv i universet. Vi ønsker at alle skal være lykkelig og få fred i alle aspekter av livet. Tibetanerene har tatt med seg sine tradisjoner over fjellene. I Dharamsala tar de vare på sine skatter til neste generasjon. En kultur basert på visdom og altomfattende kjærlighet.

Før tibetanerene kom til Dharamsala var plassen nesten ubebodd. Idag er Dalai Lama og den tibetanske kulturen som en magnet på søkende turister fra hele verden. Og der det er turister, er det penger, og der det er penger er det indere. Dharamsala er derfor en blanding av Buddha og Shiva, tikka masala og tsampa, hellige kuer og rødkledde munker. Hvis du ikke har tid å kjøre både India og Tibet i en reise, slår du to kulturer i ett smekk i Dharamsala.

Kampanjene mot OL i Beijing er store og sterke i bybildet. Man kan spørre seg hvorvidt en versting på menneskers rettigheter fortjener et OL. Er det Kina eller Den Olympiske komitee som har “oversett” etikken bak Olympiske Leker? Sannsynligvis begge. For enkelte er penger mer verdifult en medmenneskelighet. Nå planlegger Kina å gjøre Tibet om til et østlig “Disney-land” og jernbanen fra Beijing og inn til Lhasa er straks klar for å transportere millioner av mennesker med rompetaske og fotoapparat inn i Tibet…og kineserene har salgsboder såvell som pengetellemaskiner klare.

Tibet vs Kina
Med et økonomisk og voldelig Kina i ene hjørnet og et relgiøst og fredelig Tibet det andre, kan vi fra tribunen observere en blodig kamp. Tibet sitter utslått på plassen sin, klar for siste runde. Kina slår seg på primitivt på brystet og har vunnet på forhånd. Etter mange dirty-triks burde dem vært diskvalifisert allerede første runde, men dommeren har fått fløyta fylt med tusenlapper. Kampen er ikke over enda. Tibet har en plan. Med Dalai Lama som coach er alle muligheter åpne. Med “love and compassion” i boksehanskene satser han på det gode i mennesket.

Hvordan har tibetanerene det egentlig i eksil?
Han dyppet et stykke tsampa i teen, tydelig beveget av det direkte spørsmålet. Den tibetanske kafe-eieren så ut av viduet. “Vi er i Dharamsala for å ta vare på vår kultur, vårt språk og vår relgion. Dette er vårt fristed for å bevare vår identitet. Men vi er bare på besøk hos naboen, fordi vårt hjem står i brann. Våre hjerter lengter hvert øyeblikk av tilværelsen hjem til Tibet.”
Han ble blank på øynene: “Og hjem til et fritt Tibet SKAL vi- en vakker dag!”

 

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *