“Fri Tibet!” Intervju med den tibetanske munken Bagdro

Den tibetanske buddhistmunken Ven. Bagdro på en restaurant i Dharamsala. Foto: Frank Hansen

Umenneskelige lidelser for kampen om å fri Tibet.
– Et helvete på jord, sier buddhistmunken og frihetsforkjemperen Ven.Bagdro om kinesiske fengsler.

I 1950 ble Tibet okkupert av røde Kina. En av våre eldste og mest fredfulle kulturer ble angrepet av et økonomisk motivert Kina. Man kan vel trygt si at Tibet ble rødt etter invasjonen, av blod. En kamp mellom vold og ikke-vold, en kamp mellom penger og altomfattende kjærlighet.

Verst gikk det ut over dem som gjorde motstand, som gjennom fredelige protester kjempet for sitt land og identitet. Klostre ble lagt i ruiner og munker ble brutalt mishandlet og drept. Mange tusen tibetanere ble Kinas politiske fanger i grusomme torturfengsler. En av dem som har kjent disse stedene på kroppen er buddhistmunken Ven. Bagdro.

18. april 1988 ble han arrestert av kinesiske soldater anklaget for å ha ledet demonstrasjoner og drept en politimann. I dag reiser han verden rundt og forteller sin historie. Han har skrevet flere bøker og er aktiv i kampen om et fritt Tibet. Jeg traff han i Dharamsala, en liten by nord i India hvor Dalai Lama og hans folk lever i eksil.

Omringet av Himalayas hvite topper og tibetanske bønneflagg, ventet jeg på denne spesielle mannen med den spesielle historien. Det tok sin tid. Etter 30 minutter og to kopper te gikk jeg på leting. Det viste seg at han hadde ventet like lenge på meg i en annen etasje av restauranten. Vi fikk oss begge en god latter.

Kan du fortelle litt om din oppvekst under kommunist-Kinas styre?

– Da jeg var ung visste jeg ingenting verken om tibetansk historie eller kultur. Jeg kjente ikke til den tibetanske buddhismen engang. Jeg stolte ikke på det spirituelle fordi jeg gikk på kinesisk propaganda-skole der vi ble hjernevasket. De kom også hjem til oss for å lære oss om kommunismen, om Stalin og ikke minst om Mao. Vi måtte henge opp bilder av Mao, mens bilder av Dalai Lama ble forbudt. Vi kom nærmere og nærmere kommunismen.

Sakte men sikkert innså jeg at kommunistene ødela den tibetanske kulturen. Det er ikke bare vår kultur som står for fall, men til og med deres egne kinesiske tradisjoner.

Familien vår hadde stor matmangel. Jeg spiste frokost, trengte lunsj, men tenkte på middagen. Jeg vet ikke hvorfor de lot oss lide, vi ble bare fattigere og fattigere, mens kineserne selv ble rikere.

Da jeg først traff Bagdro var han rolig som en sildrende bekk, nå buldrer han som en stri elv, tydelig engasjert for å redde sitt land og kultur. Hans stemme var som en storm og man kunne se ild i de kloke tibetanske øynene.

Hva fikk deg til innse galskapen?

– I 1983 gikk jeg i kloster. Noen år senere møtte jeg noen amerikanske turister som gav meg en bok av Dalai Lama, “Mitt land, mitt folk”. Kort tid senere gjorde jeg min første demonstrasjon for et fritt Tibet. Dalai Lamas bok fikk meg til å våkne, den åpnet opp mitt sinn.

Jeg fortsatte sterke protester mot Kina og ble satt i fengsel. Nesten 4 år i et helvete på jord. De spurte hvor mye Dalai Lama og den tibetanske regjeringen hadde betalt meg? Ingen har betalt meg penger! De spurte også om navnet på mine venner. Jeg gir ingen navn, alt mine venner ønsker er et fritt Tibet. Da får dere heller ta livet mitt. Jeg skal heller lide selv, enn å være årsaken til at mine venner gjør det! Soldatene ble veldig sinte og startet torturen. De satte elektriske sjokk i hodet, bak ørene og til og med i rumpa. Det var fryktelig.

Bagdro var tydelig preget av minnene som kom fram, men han var ikke til å stoppe. Dette var informasjon som måtte ut av han og ut til verden.

– Dette er vårt land, det eneste vi ønsker er et fritt Tibet. Frihet er en grunnleggende menneskerettighet. De kalte meg terrorist. Hvis jeg er en terrorist, kanskje Nelson Mandela også er terrorist, eller Mahagma Gandhi. De ønsket også frihet. Jeg brukte å spøke med de kinesiske soldatene at det er bare den kinesiske regjeringen som ikke er terrorister.

Bagdro lente seg godt tilbake i stolen og lo en lun latter, tydelig fornøyd med kommentaren. “Jeg fortalte dem akkurat hva jeg mente om dem, jeg trodde jeg skulle dø uansett.” Han hadde morgensola i øynene. Strålene ble reflekterte som små stjerner i pupillene hans. Det var noe magisk over han der han satt i den kirsebærrøde munkedrakten.

Hvordan var forholdene i de kinesiske fengslene?

Han bøyde seg frem igjen, la albuene på bordet og kneppet hendene. Det var åpenbart at det var informasjon av alvorlig karakter som skulle forløses.

– Kinesiske fengsel er så grusomme at jeg kan ikke beskrive det med ord. Hvis det finnes et helvete, så er det i Kinas fengsler. Slik opplevde jeg dem, som et helvete på jord. Jeg måtte stå ute barfots på isen i 1 time, til føttene mine var fulle av blod. De slo meg med jernstang i magen. De hadde også en spesiallagd torturmaskin der de bant meg fast naken og senket meg ned i iskaldt vann. Det var surrealistisk. De skjøt meg i foten og knekte 3 ribbein, men jeg gav aldri navn, jeg skal heller lide selv, enn å være grunnen til at andre lider. I fengslet fant jeg skaller og beinrester fra mennesker. En periode sultet de meg sånn at jeg begynte å spise på klærne mine.

I boka “A hell on earth” forteller Bagdro også om hvordan de stumpet røyken i ansiktet hans og at han måtte gjøre fra seg i buksa fordi han satt i isolat med håndjern. Han forteller at torturen var så traumatisk at han ofte besvimte. Da kastet kineserne iskaldt vann over han slik at han kom til bevissthet igjen og torturen kunne fortsette.

Bagdro og de andre tibetanske fangene fikk ikke lov å snakke i retten. Da de forsøkte å si noe til sitt forsvar, ble de dratt ut og banket. Ingen beviser ble lagt frem mot de tiltalte, og de ble nektet å snakke om torturen.

Bagdro forsatte…

– Fengslene tok også masse blod fra oss fangene, vi ble lovet legebesøk for sykdom og skader, men alt de gjorde var å stjele vårt blod.

Hva skulle de med blodet?

– Jeg har hørt at det ble transportert inn i Kina hvor det ble solgt til sykehusene der.

Fortell hva du gjorde etter løslatelsen.

– Da jeg ble løslatt etter 4 års tortur, var jeg nesten død. Mine venner sa jeg måtte dra til India. Det var en 3 måneders tur over Himalaya-fjellene, noe som var svært tungt i den tilstanden jeg var i. Da jeg kom fram, fikk jeg hjelp av den franske presidentfruen. Jeg tilbrakte 9 måneder på fransk sykehus der jeg fikk medisinsk behandling.

Hva har du lært etter oppholdet i Kinas fengsler?

– Det var tungt å komme til India, jeg hadde vært gjennom så mye og hadde ingen familie der. Men nå har jeg vokst og har et håp om et fritt Tibet og et godt liv. Første gang jeg hadde audiens med Dalai Lama, var jeg veldig sint på den kinesiske regjeringen. Det har vært så mye tortur og smerte. Vi hadde snakket med Kina, vi ville bare ha fred gjennom ikke-voldelige løsninger. Men Kina eier ikke respekt for verken Dalai Lama, den tibetanske regjering eller folket i Tibet. De ville bare ha vårt land, noe som også er sannheten i dag. Jeg sa til Dalai Lama at vi må sloss for å ta tilbake landet vårt!

-Vi skal ikke bruke vold, men fredelige metoder, det er mer kraftfullt, svarte Dalai Lama.

Hans visdom satte meg på nye tanker.

Er du sint på den kinesiske regjeringen nå?

– Jeg er ikke sint lenger. Kina trenger mer makt og de trenger mer land. Derfor okkuperte de oss i 1950. Det er mer trist at den tibetanske regjeringen ikke gjør noe med situasjonen. Det er bare møter. Det er veldig stille her, ingen som lager nyheter. Se på Irak og Palestina. Masse i media. Gjør vi “peace for action” kan vi også skape saker. Ingen protest, ingen nyheter. Hvis du er syk så kommer doktoren. Hvis folk ikke er syke kommer ikke legen. Forholdet mellom Tibet og Kina har gjort oss syke og legen må komme hit til Dharamsala.

Hva er frihet for deg?

– Når jeg tenker på frihet, tenker jeg bare på et fritt Tibet. Dalai Lama gjør mye for å komme i en fruktbar dialog med kineserne, men de hører ikke. De er veldig imot Dalai Lama.

Hva er den største utfordringen?

– Kina er en økonomisk supermakt, og av den grunn samarbeider andre land med Kina. Se for eksempel USA, – Bush og Dalai Lama var i møte og vi hadde et håp om at det skulle bli fremgang, men ingenting skjedde. Bush er redd for å miste Kina som handelspartner. Bush og USA snakker bare om Irak og ikke om Kina. Det verden ikke vet, er at Kina produserer atombomber i Nord Tibet og tester dem i verdens vakreste landskap. Men ingen snakker om disse kinesiske prosjektene. Hele verden er redd kineserne fordi de er så store på markedet. Deres store penger skaper dessverre frykt i det internasjonale samfunnet.

Hva kan gjøres?

– Det er mange internasjonale møter, men det er bare ord og ingen handling. Vi må handle ut fra våre tanker om det skal bli en endring.
Nå er alle øynene rettet mot Kina og OL i Beijing ….
Dette blir en viktig tid for Tibet, og Kina er redd for at verden skal få vite hva som foregår. Ikke bare i Tibet, men også deres store brudd på menneskerettighetene og miljø. Om det ikke nå blir gjort noe vil vår kultur dø ut. Media kommer til å ha stort fokus på Kina og myndighetene gjør alt de kan for å dekke over sine mørke hemmeligheter.

Han rørte forsiktig i urteteen. De tibetanske urtene bevegde seg som spiraler i det gjennomsiktige glasset.

– Kineserne snakker om vennskap og fred, men det er kun på utsiden. Dette er ikke hva som egentlig skjer, det er kun for å selge et produkt, for å selge billetter. De som arrangerer OL vet også om kinesernes forhold til menneskerettighetene, men for dem handler det også om penger og ikke den olympiske ånd. Kineserne har brukt bestikkelser i kampen om OL. Alle sportsgrenene har blitt pengemaskiner og fokus er mindre på ekte verdier. De som betaler mest kan gjøre hva de vil med idretten. Vi må gjøre en stor demonstrasjon og ta jernmasken av kineserne, da kan situasjonen forbedres. Fredelige våpen må brukes nå.

Hva er det viktigste for Tibet nå?

– Vi må ikke legge vår lit til at andre skal redde oss, hver enkelt tibetaner må stole på sin egen kraft og kjempe. Vi må handle nå, da er det håp for et fritt Tibet. Se på Gandhi, han gikk mange ganger i fengsel, han kjempet for sitt folk og var aldri redd for britene. Det samme må vi gjøre. Vi kan ikke ha en Gandhi som bare sitter på kontoret og slapper av. Den tibetanske regjeringen i eksil må ta bedre tak i situasjonen. Hvis man virkelig vil gjøre en forskjell, må man handle.

Tror du det blir et fritt Tibet?

– Ja! Ett fritt Tibet kommer. Kineserne må stå for sine politiske ugjerninger. Vi må gjøre sterke protester. Det er ikke bare Tibets kultur som påvirkes, men hele verden. “Do Peace for action!”

Hva er dine planer fremover?

– Jeg kunne bodd i utlandet og livet hadde vært mye enklere for meg, men mitt oppdrag forandrer jeg ikke, derfor bor jeg her i Dharamsala. Her har jeg bedre tilgang på informasjon og her skal jeg fortsette å kjempe for Tibet. Det er mitt kall. En munk spurte meg her om dagen hva skjer i Tibet-saken, i media?
– Vi er media, vi skaper nyheter. Aviser har bare journalister, vi er nyhetene.

Hvordan påvirker du mennesker?

– Menneskenes sinn forandres raskt. Akkurat som denne mobilen, om bare ett eller to år er den ute av markedet og en ny er populær. Sånn er også våre kulturer fordi de er knyttet opp mot vårt sinn og vårt sinn er i konstant bevegelse. Jeg reiser rundt i verden og taler, vekker opp unge mennesker. Jeg jobber ikke for noen organisasjon, men for meg selv. Jeg tjener ikke penger på dette, jeg tjener mitt land.

Hva gjør du når du er sint?

– Jeg går opp i fjellet til en foss. Det gir klarhet i sinnet mitt.

Hva er ditt store håp for fremtiden?

– At vi bevarer vår fredelige kultur og at vi kan dra hjem til et fritt Tibet.

Bagdro snakket indisk med servitøren og vi fikk hver vår meny. Menyen hadde 101 store og små retter. “Chowmein” sa Bagdro uten å åpne menyen. Servitøren noterte. “And you mister?” Han så forventningsfullt på meg og blyanten var klar på den lille blokka. Jeg ga etter for presset – “Chowmein for me too….and a bottle of water.”

Bagdros drøm om Bush

– I natt hadde jeg en merkelig drøm. Den var så virkelig. Jeg var hjemme med min familie i Tibet. Naturen var fantastisk vakker. Gresset var grønt og himmelen nydelig blå. Plutselig kommer Bush gående ned fra fjellet. Vi tok godt imot han. Bush kom for å fortelle at han støttet Tibet og at vi snart kom til å bli et fritt land igjen. Det var en fin drøm.

Dette intervjuet ble gjort i juni 2007.
17.oktober i år, mottok Dalai Lama den amerikanske kongressens høyeste utmerkelse for sitt arbeid for internasjonal fred og forsoning. Prisen er også en anerkjennelse av Dalai Lamas iherdige innsats for å finne en løsning på Tibet-konflikten gjennom dialog med det kinesiske lederskapet. President George W. Busk overrakte den gullmedaljen til Dalai Lama og holdt en tale. Dette er første gang de to opptrer sammen i en offisiell sammenheng.

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *