Griseslakt i Surin

Surin Thailand

Etter en times bilreise fra landsbyen i provinsen Surin ankommer vi slakteren. Vi skal hente grisen som vi hadde bestilt tidligere på dagen. Den er imidlertid ennå levende.

Det er mørkt ute. Lysstoffrør i taket kaster et kaldt og dystert lys over plassen. Like ved grisebingen sitter en hel familie- barn, foreldre og besteforeldre. De ser på thailandsk gameshow. Lyden av publikum som ler og grisene som grynter blandes sammen til en merkelig symfoni. Det er reklamepause og mannen i huset tenner seg en sigg. Han sparker av seg flipp-floppene og drar på seg et par store brune gummistøvler. Sigaretten henger slapt i munnviken. Det knirker fra støvlene når han går mot grisebingen. Han har en massiv rusten jernstang i hånden. Grisene merker vibbene. De senser at noe er i ferd med å skje. De grynter desperat ved livets yttergrense. Slakteren går inn i bingen og lukker porten bak seg. Med gummistøvlene tar han seige, svært langsomme steg. Øynene hans beveger frem og tilbake med hurtig frekvens. Han observerer grisen og posisjonerer seg. Plutselig, med hurtighet og kraft som jeg aldri har sett maken til, svinger han jernstangen rett mot hodet til grisen. Lyden av den vibrerende jernstangen som treffer klokkerent på kraniet gir gjenklang i flere sekunder etter slaget. På betonggulvet ligger grisen og skjelver sine siste krampetak.

Surin, Thailand

Det var merkelig å observere slaktingen, det som bare minutter før hadde vært et levende liv var nå transformert til en død kropp, redusert til kjøtt og blod. Den andre grisen gikk gjennom de samme prosessene. Barna i familien hjalp noe motvillig til. Gutten på omlag 10 år skjærte i grisen med en nyslipt kniv. Han er på opplæring i familiebedriften. Faren kaster skjorta. Svetten renner og musklene spenner seg idet han parterer grisen med rutinerte bevegelser. Dette har han gjort før.

En mystisk stillhet senker seg. Den desperate gryntingen er borte, men tv kaster fortsatt av seg latter og lystige toner. Noen hundre innsekter stanger mot lysrørene i taket. Perspektivene på liv og død kom nærmere denne sene kvelden i Surin. Vi har to bæreposer med svin samt et grisehode med oss hjem. Noe ble mat, mens noe ble ofret til sultne thailandske naturånder.

I Norge er vi vant til å få våre koteletter pent innpakket i embalasje, med logoer og salgsvennlig design. Da er det lett og glemme hvor maten kommer fra. Opplevelsen hos slakteren på den thailandske landsbygda i Surin bryter definitivt denne illusjonen. Brutalt, men dog ærlig.

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *