Landsbyliv i Tripura (nordøst India)

Tripura, nordøst India

Bildet: Jeg ønskes velkommen med ferskbrygget “arak” risvin.

Jeg er i delstaten Tripura i en avsidesliggende del av nordøst India. I landsbyen Jampuijala er gjesten en gud, naturen overveldene og tradisjonell produksjon av risvin en av de største økonomiene. Og som ikke det var nok fikk jeg innsikt i to av landsbyens skatter, en materiell og en ikke-materiell.

Se flere av mine bilder fra Jampuijala

Se flere av mine bilder fra Kumulwng og Agartala i nordøst India

Bakgrunn for turen. Et broderlig møte i Darjeeling

Hotellrommet er så kaldt at vi har surret et pledd utenpå boblejakkene. Frostrøyk kommer ut av munnen til Bijoy når han prater og han prater mye. Denne desemberkvelden i 2009 befinner vi oss i fjellbyen Darjeeling. Alkohol er forbudt her, men etter godsnakk med resepsjonisten og en liten bestikkelse hadde Bijoy klart å få tak i en flaske illegal whiskey. Jo mer Bijoy drikker, jo mer har han på hjertet.

“Vet du Frank, jeg er verken redd slanger eller terrorister. Det er kun to ting i livet jeg er redd; spøkelser og min kone.”

Bijoy ler og det brede gliset gjør øynene små. “En natt da jeg var alene hjemme hørte jeg skumle lyder. Jeg var overbevist om at det var spøkelser så jeg hentet Bibelen og la den under puta. Jeg sov som en stein resten av natta. Da jeg våknet oppdaget jeg imidertid at det var slett ikke Bibelen som lå under puta, men Oxford dictonary. Men hvordan kunne det funke så bra mot spøkelser? Jeg konkluderte med at alle ordene i Bibelen står jo også i ordboka”. Han sjenker mer whiskey i glassene og blander med en skvett vann. Lydelementene i den gamle mobiltelefonen vrenger seg og avgir et skurrete lydbilde av den gamle indiske filmmusikken. Bijoy reiser seg fra stolen og kaster pleddet som en elegant matador. Han danser som i bollywood. Bijoy setter knyttnevene i hoftepartiet mens han beveger albuene som en flaksende fugl. Samtidig utnytter han hoftekulens sensuelle potensiale mens han biter seg lett i underleppa. Bijoy shaker og han er i storform.

Batteriet på mobilen er tømt og det samme er flaska med whiskey. Bijoy og jeg derimot er fulle. Han har lagt armen rundt meg og har noe viktig å fortelle. “Dette er ikke bare fylleprat, men jeg er veldig glad i deg. Du må komme å besøke meg i Tripura en gang.” Jeg hadde aldri hørt om Tripura, noe som gjorde ideen eksotisk og forlokkende. “Er det avtale?” Bijoy begynner å bli sigen på øynene, men høyrehånden venter forventningsfult på at avtalen skal gjøres.

Vi hadde møtt hverandre dagen før, men allerede hadde jeg fått en god venn i Bijoy. Noen ganger er kjemien simpelthen rett. Vi ser hverandre i øynene og klasker håndflatene mot hverandre. “Deal!” Lite visste Bijoy den gangen om at jeg seks år senere skulle realisere avtalen og at dette skulle bringe uforutsette bekymringer.

Lander i Tripura

Jeg har tusen øyne rettet mot meg da jeg kommer ut av flyplassen i Agartala, hovedstaden i den indiske delstaten Tripura. Seks av disse øynene tilhører Bijoy, hans kone Mina og sønnen Baslang. Bijoy legger respektfult en “risha” rundt halsen min, Tripuras symbolske skjerf med tradisjonelle mønstre i rødt, gult og svart. Mina gir meg en fargerik bukett med lokale blomster. Bijoy insisterer på å bære kofferten min og følger meg til nybilen, en hvit van av merket Suzuki. Firkanta som en pakke smør. Etter en slitsom reise på 30 timer er det en lettelse og sette seg i bilen med venstre arm hvilende i vinduskarmen. I blant strekker jeg armen ut av vinduet. Det gir en slags frihetsfølelse samtidig som jeg kanaliserer luft mot ansiktet. “Man trenger ikke ta psykedeliske stoffer for å erfare andre virkeligheter”, tenker jeg mens jeg observerer hverdagslivet i denne avsidesliggende hovedstaden passere forbi i 60 km/timen. Vi er på vei til Jampuijala, Minas hjemsted og landsby. I den anledningen deler Bijoy sin bekymring.

Tripura India

Bildet: Mina, Bijoys kone, på en salgsbod lang veien som selger syltede grønnsaker.

Ulike forventinger til besøket

“Helt siden du sa at du skulle komme har jeg vært bekymret for hva du skulle tenke om oss når du kom til vårt hjem. Jeg håper du forstår at vår levestandard er lavere enn i Norge og at du klarer å tilpasse deg oss”. Jeg vet lite om hva som venter meg, jeg hadde bevisst gjort liten research for å ankomme med så lite forforståelse som mulig. Jeg ville være et blankt ark som skulle fylles med lokalbefolkningens stemmer og historier fra første stund. Jeg er imidlertid klar over at rurale forhold venter meg og hadde ikke reist til Tripura for å leve i sus og dus. Som borger av et trygt og sikkert land søker jeg ut av komfortsonen for å utvide min forståelse av verden.

Reise uten for allfarvei

Reise utenfor allfarvei er en metode for dette målet og blir sådan mer en skole enn en ferie. Jeg er kommet for å treffe en god venn og for å få en unik opplevelse utenfor allfarvei. “Toalettet er i junglen” det er den tynne stemmen fra sønnen Baslang på ni som stikker hodet fram mellom setene. “Og husene er laget av gjørme”. Bijoy slipper blikket fra veien og nikker bekreftende til meg i passasjersetet. “Vi hadde tenkt å ta deg til et hotell, men Mina syntes det ble for dumt. La han se hvordan vi lever.” Vi stopper i Agartala for å kjøpe nødvendigheter før vi reiser ut på bygda. Gold Flake sigaretter, potetchips og destillert vann på flasker til meg. Dette er tredje reisen min til India og Agartala slår meg som hvilken som helst indisk by. Tett befolket, vill tuting, forurenset luft og hellige kyr som cruiser rundt gatelangs. Men samtidig fargerik og energisk. Dette er bare overflaten av en mye dypere virkelighet som jeg snart skulle få innsikt i.

Tripura, India

Bildet: Lager PAN til os med extra kick fra betelnøtt og krydder.Rulles sammen og tygges. Indias svar på snusen kanskje. Foto: Frank Hansen

Shopping

,
Små fargerike pakker med kryddershampoo og betelnøtter henger i remser rundt den lille mintgrønne utsalgsboden. Bijoy kjøper en pakke sigaretter og fyrer opp en på stedet. Han slår av en prat med butikkeieren og jeg legger merke til at Bijoy benytter et annet språk enn det han snakket med til sin kone. “Det er bengali. Se rundt deg Frank, ser du noen ansikter som ligner mitt?” Jeg merker at jeg toucher et ømt punkt og Bijoy blir engasjert i stemmen. “La meg forklare det hele gjennom en liten historie.”

1971 Lovestory

»Dette er en kjent historie i Tripura. Den fungerer både som en illustrasjon på dagens situasjon, men er også en historie som er forstått som sann i seg selv. En dag i 1971 kommer en mann fra Bangladesh vandrene over grensa til Tripura. Han møter tripurifolket og nyter godt av deres filosofi om at “gjesten er en gud”. Selv om de er fattige bringer de frukt og vin til bengalimannen. De tilbyr han husrom og gjestfrihet. Snart inviterer mannen sin bror som igjen inviterer sin familie. Omsider er hele landsbyen fylt med folk fra Bangladesh. Tripurifamiliene som hadde tatt imot gjestene fra Bangladesh med kjærlighet ble kastet ut av sine hus og sin landsby av de samme gjestene. Idag er Tripura befolket av 70 prosent bengali og 30 prosent tripuri. I tillegg er det skjevhet vedrørende maktposisjoner. Innen politikk, politi, økonomi, skole og rettssystem er bengaliene dominerende. Vi har blitt en undertrykt minoritet i vårt eget land. Bare se rundt deg. Du trenger ikke dra til Bangladesh, du er i lille Bangladesh. Du ser kanskje ikke våre tårer, men våre hjerter gråter hver eneste dag.”

Vi kjører ut av byen

Utsikten langs veien endrer seg fra slitte murhus til grønnsprengte trær og strågule sletter. Idet vi kjører forbi det lille stedet Kumulung er det stort sett bare tripurifolk å se. “Vi lever i periferien, mens majoriteten av bengali bor i sentrum.” Vi fortsetter og asfalt blir snart hullete landevei bestående av rød sand. Etter et par timers kjøring kommer vi til landsbyen i Jampuijala. Det er bekkmørkt ute og det er ikke lys i landsbyen. Vi blir møtt av “komoi”, Bijoys svigerbror som viser vei med lommelykt. Vi krysser en grøft ved å balansere på to planker og fortsetter med små steg på en smal sti. I landsbyen sitter folk og varmer seg rundt bålet. Jeg rekker akkurat og håndhilse på alle før Bijoy ber meg komme fort inn i et av husene.

Tripura, nordøst India

Tripura, nordøst India

Tripura, nordøst India

Bildene over: I Tripura ble jeg møtt folk med en enorm hjertevame og rørende gjestfrihet. Jeg møtte mennesker som var vakre både på innsiden og utsiden. Foto: Frank Hansen

 

Kjært brygg har mange navn

.
«Pass hodet ditt» sier Bijoy og stryker fingertuppene langs den lave døråpningen. “Velkommen inn i grotten”. I ytterste rommet var det lagringsplass for ris. I tillegg til stabler med fulle striesekker lå det en voksen haug med ris der. Neste lille døråpning tar oss inn til rommet der jeg får overvære en gammel, men høyst levende praksis- produksjon av risvin, lokalt kjent som «suak», «arak», «chuwarak» eller «local brandy». Brygget kommer gjerne i to styrkegrader, vin og “brandy”. I tillegg er det en rekke ulike kvalitetsforskjeller. En lyspære henger ned fra taket og avgir et svakt lys i rommet. Det gløder og knitrer fra glørne under heimbrentsapparatet. Rommet er lett røykfullt og sammen med lyspæra i taket gir det en dus atmosfære. Den sødmefulle lukten av brent tre vekker en slags kontakt med urmennesket i meg. Jeg får beskjed om å sitte av den gamle damen som brygger risvin. Hun har et orange sjal rundt seg. Jeg blir overrasket da jeg hører alderen til risbryggeren. Som mange av de andre eldre i landsbyen er det fra mitt perspektiv ikke samsvar mellom utseende og alder. En gnist og lekenhet skinner fra de brune øynene noe som får dem til å se unge ut.

Handlingene til vineksperten gjøres på ren rutine. Hun smiler med øynene, men er samtidig blyg for å ha meg på besøk. “Du er den første vestlige personen som er i landsbyen og de fleste her har aldri sett en hvit mann før” sier Bijoy og forklarer at mange er sjenerte samt snakker ikke engelsk.

Et parti “arak” er nettopp ferdig. Den unge gamle dama heller vinen på tomme grønne ølflasker og gir oss en plastikk kopp med rosemotiv på deling. Araken er fortsatt varm, “ferskere risvin får du ikke” smiler Bijoy “og kvaliteten på denne er topp”. Koppen med arak sendes rundt på samme måte som en fredspipe. Araken tas opp i blodet og varmer i brystet. Jeg slapper av mer nå og ørene blir dunkende røde. «Den personen som oppfant arak må virkelig ha forstått våre følelser» sier Bijoy etter en stor slurk. «Tenk at du kom helt hit til Tripura for å besøke meg etter alle disse årene. Jeg er ikke særlig åndelig av meg, men dette får meg til å filosofere. Dette må jo ligge i en større plan? Eller kanskje vi har levd sammen i tidligere liv?”

Tripura, nordøst India

Bildet: gammel kone brygger “arak” på tradisjonelt vis.

Mange hushold brygger arak

I tillegg til ris og gummi er arak en av de største inntektskildene. Helt inntil 2005 var det imidlertid marihuana som var den største økonomien. De hadde store åkre i Jampuijala og Bijoy fortale at hele området luktet Bob Marley. Det var få av de lokale som røyket selv. Alt ble solgt til bengalske menn som smuglet det videre inn i Bangladesh. Staten gjorde så stopp marihuanadyrkingen, men politiet var visst nok ikke fremmed for en rev da de var på inspeksjon. Vi drikker opp risvinen og går tidlig i seng. Jeg er sliten og hadde en plan neste morgen.

Alarmen på mobilen ringer

Klokka er seks blank. Den kalde natteluften har gjort meg forkjølet, men nå er det kun to ting som gjelder, se landsbyen i dagslys og fange morgenstemningen på kamera. Jeg kaster av meg ullpleddet og står opp fra den steinharde madrassen. Jeg tar på skjerf, lue og henger kamera over skuldren. Jeg får et helt nytt inntrykk av landsbyen enn det jeg hadde i gårdagens nattemørke. Tre gjørmehus ligger i hesteskoformasjon. Gårdsplassen er laget i samme materiale som husene og er derfor velegnet sted for både lek og praktiske aktiviteter som tørking av chili, ris og andre matvarer. Gjørmematerialet er lys brunt og har en noe ruglete tekstur. Det minner om uglassert keramikk. Det fremstår som veldig rent og har en rekke gode egenskaper. Det er raskt og billig å sette opp husene som holder seg kalde om sommeren og relativt varme om vinteren.

Tripura, nordøst India

Bildet: På min fototur tidlig om morgenen i landsbyen, kom jeg plutselig over et lite marked. Jeg fikk mange gode venner og folk ville ta bilde sammen med “mannen som kom langveis fra”.

Tripura, India

Hogge og spesielt bære ved er en kvinnfolkoppgave i Tripura, men også flere av delstatene i området. Bærer mannen ved i kurver på hodet blir han utledd av hele landsbyen 🙂 Foto: Frank Hansen

Jeg er på god på vei ut av landsbyen på ukjente stier

Jeg beveger meg i ukjent terreng. Jeg møter tilfeldigvis Bijoy som er ute å slår lens. Han viser meg rundt. Området er et utopia for fotografer. Risåkre, palmetrær og vakre damer i fargerike klær som bærer ved på hodet. En gammel mann tar morgenrøyken foran bålet der en svartbrent kaffekjele hviler med en dampende tut. Vitale gule og røde frukter henger tungt på greinene, rustne hengelåser stenger slitte blå dører.

Orkideer med duggfriske blader svinger seg rundt de håndlagde bambusgjærene, en hengebro forsvinner inn i en mystisk tåkeverden.

Vi har snart et helt gjeng med oss på morgenturen. Unge jenter og små barn ler da jeg tar bilder av det som for meg er eksotisk, men som for dem er hverdagslig. En dame som hugger ved, et spindelvev, en palme, en gris som ruller seg i gjørma, et tre som produserer gummi og en kaffekjele. Folket her tar aldri bilder av annet enn familie og venner, oppstilte og rette i ryggen. Vi går innom markedsplassen der folk fra landsbyen sosialiserer før de drar i åkeren. Vi kjøper egg og tørket fisk før vi legger turen tilbake på landsbyens eventyrlige stier.

Tripura, nordøst India

Foto: i vintermånedene samles gjerne landsbyfolket rundt bålet. Ikke bare for å varme seg, men også for å lage mat. Her lages “risballer”. Foto: Frank Hansen

Mina serverer frokost

Et lite fjell av ris akkompagnert med en rekke småretter. Bønner, løk, potet, kylling, krydderier. Eggene fra markedet er grønnkokte og vi deler en stjernefrukt som vi plukket på morgenturen. Og viktigst av alt fermentert småfisk som brukes i nesten all mat. “Uten råtten fisk, arak og bambus kan vi ikke tenke” ler Bijoy og blander ris og saus med fingrene. All maten kokes med å benytte ved som plasseres i et spesiallaget ildsted som er integrert i gulvet utenfor huset. Denne konstruksjonen fascinerer meg og jeg nyter frokosten foran flammene. Plutselig må jeg på do og står ovenfor utfordringen som jeg har gruet meg lenge til. Jungeldoet.

Tripura, nordøst India

Bildet: frokosten er servert.

På vei til jungeldoen

Jeg går gjennom landsbyen, over en smal sti med risåker på ene siden og fiskedam på andre. Ved vannkanten hadde barna laget en miniatyrlandsby bygget av små steiner, pinner og andre ting som de har funnet i nærheten. En avsagd colaflaske utgjør byens akvarium og er fylt med små levende fisker. Jeg går forbi kirka der en gjeng med gutter står i en sirkel. Jeg har det travelt, men nysgjerrigheten overgår mageproblemene for et øyeblikk. Midt i sirkelen står en svart blankpolert motorsykkel. Presten leser fra bibelen mens gutta står med hendene foldet, øynene igjen og hodet lett bøyd nedover. Bijoy hvisker at motorsykkelen er ny og trenger en velsignelse- for sikkerhets skyld. Presten avslutter ritualet med å tute i motorsykkelens fløyte.

Tripura, nordøst India

Bildet: presten gir velsignelse til en nyinnkjøpt motorsykkel. Foto: Frank Hansen

Magen min våkner igjen og jeg beveger meg med kjappe steg mot utedoet. Hos naboen får jeg en stor aluminiumsbøtte med vann “hopp over gjerdet og følg stien femti meter innover i jungelen.” En presenning er surret rundt bambusstokker, jeg går inn. I bakken er det et hull og en gammel takrenne som forsvinner ned i mørket. På siden av hullet er to planker for å ha bena på. Jeg kler av meg alle underklærne, henger underbuksa på den ene bambusstokken og kamera på den andre. Fuglene kvitret i trærne, en bonde nynnet på vei til åkeren, en gris grynter bundet til en påle. Toalettforholdene jeg hadde gruet meg til viste seg å bli et lite eventyr. Hver dag presis klokken ni kunne landsbybeboerne se en nordlending ta den tunge, skvulpende bøtta og forsvinne med raske steg inn i jungelen. En halv time senere kom han ut med tom bøtte, roligere i stegene og lettere i kroppen. Lyden av den tomme aluminiumsbøtta satte meg imidlertid i flaut lys. Jeg bar bokstavelig talt på en sladrehank som skranglet til alle om hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort. De skjønte at jeg hadde vært å gjort mitt fornødende, men de visste ikke at jeg også hadde fått en naturopplevelse med på kjøpet.

Tripura, nordøst India

Bildet: Jungeltoalett som først var den store skrekken, skulle vise seg å bli rene skjære naturopplevelsen! Foto: Frank Hansen

Picnic fra himmelen og fisking med elektrisiet

Majoriteten av tripurifolket er hinduer. Deres tidligere tro gikk ut på at det guddommelige fantes i alt rundt dem og inni dem. I trærne, i steinene, i vannet. Bijoy forteller at den opprinnelige livssynet er langt på vei forenelig med hinduismen og at veien var kort for å konvertere til denne religionen. Kristne misjonærer har imidlertid hatt stor innflytelse på nordøst India, også i Tripura.

“Jeg kjenner ikke gud i kirka” innrømmer jeg for Bijoy, “men jeg føler meg velsignet når jeg sitter her nå.” Bijoy sitter på gresset ved siden av meg og ser ut over risplantasjene. Han nipper i et plastglass med arak og tenker på det jeg sa. “Du har et poeng der, vi er virkelig i himmelen nå.”

Det er lenge siden at jeg har vært så høyt på lykkeskalaen. Tidligere på dagen hadde vi fisket i elva med bruk av en spesiell metode og med et utstyr som kunne vært laget av Reodor Felgen. Vi hadde et batteri som hang på ryggen og som var koplet til en stokk. Småfisk og reker døde av elektrosjokket hvorpå vi plukket fangsten opp med håv. Med fiskeutstyret vasset oppover elva med rolige steg. Finkornet sand masserte fotbladet og satte seg mellom tærne. Den forsiktige elvestrømmen var frisk og avkjølt der den strøk oss oppover de varme leggene. Bambus og høye trær dannet en vegg langs elvebredden som bare de sterkeste solstrålene fikk penetrere. Etter flere timer med fisking tok vi med oss flettekurven med fisk og gikk barbent langs stien som førte til stedet ved risåkrene der vi satt nå.

Tripura, nordøst India

Bildet: fisker med elektrisitet

Ideelt sett skulle dagens fangst rulles inn i små pakker av bananblader og legges på bålet, men da vi ikke fant bananblader benyttet vi en annen type blad. «Vi er eksperimentelle kokker her i Tripura» ler Bijoy. Solen er på tur ned. Bøndene tar med kyr og redskaper for å dra hjem. Risdyrking er et samarbeidsprosjekt mellom mennesker og naturkrefter. Januar er måneden der markene pløyes opp av mennene og risplantene settes ned av damene. Jeg ser bare siluettene av bøndene mot himmelen som eksploderer i rødnyanser. “Se alle fuglene der oppe” sier jeg til Bijoy og peker. “Det er flaggermus” svarer han. Vi diskuterer om de leker, spiser, flørter eller parrer seg, fire aktiviteter med meget uklare grenser ifølge min kompis. Etterhvert skjer det noe overraskende. Mange av gutta som jeg tidligere bare kommunisert med via kroppsspråk begynner å snakke engelsk.

“I live for you, I die for you”. Han ser meg dypt inn i øynene som om han mente det. Han peker på mobilen som spiller en hindi kjærlighetssang og jeg skjønner at han refererer til den romantiske teksten i låta.

«Jeg visste ikke at du snakket så godt engelsk».
«Arak lærer folk å snakke engelsk på 30 minutter».

Maten er ferdig og alle er spente på resultatet. Det ryker da vi åpner bladene. Inni ligger en stor variasjon av små reker og fisk. «Det er litt bittert» sier Bijoy smilende med den viten at det er de nye bladene som har satt sitt preg på retten. «Og litt salt hadde gjort det mer spennende». Skumringen har gitt en kontrastfull bakgrunn for knitrende bålet. Flammene fremstår som mer levende nå og glødene elementer glimrer i sin ferd mot tripurahimmelen.

Tripura, nordøst India

Tripura, nordøst India

Bildet: Arak, kokosnøtt, grillet sjømat og gode venner. Legg til vakker solnedgang over risåkeren og du har alle ingrediensene for å bli lykkelig. Foto: Frank Hansen

16200610879_bddf3d3089_o

“Mr. Bruce Lee!” passer bålet med fin promille 🙂 Herlig type! Snakker flytende engelsk etter en flaske med arak 🙂

Like før vi skulle dra kommer det en gjeng med unge gutter kjørende. De nekter å la oss dra. De har noe de vil vise oss. Det tas telefoner og organiseres. Stemningen er dramatisk. Jeg forstår ikke hva som blir sagt og blir først litt skeptisk. De viser meg noen ark som beskriver et slags grunnstoff. “Kan jeg få se det?” spør jeg gutta. “Det er godt gjemt og strenge regler for hvem som får se det, men det er den tillatelsen vi prøver å skaffe til deg nå.” Spennende. Alle var svært opprømte. “Kan jeg ta bilde av dette objektet?” Alle lo. “Alt elekstrisk utstyr deaktiveres i nærheten av dette supernaturlige objektet.” Nå ble jeg i alle fall nyskjerrig, men vi fikk aldri tillatelser for å se på denne tingen. Dessverre får jeg vel si.

Jeg hadde i allefall fått innsikt i Jampuijala´s skjulte skatt

Men den mest verdifulle skatten av alle var ikke materiell. Jeg tror ikke tripurifolket egentlig vet at de er i besittelse av denne skatten, den er for nært, den ligger i hjertet og er integrert i kulturen, i menneskenes væren og handlinger.Gjestfriheten, ærlighet, humor, nestekjærlighet skinner som en diamant i landsbyen Jampuijala. Beboerene er kanskje fattige på penger, men jeg håper de klarer å bevare denne kjærligheten for fremtiden. Som vi i vestlige land har erfart så alt for godt: “utvikling” fører også med seg innvikling. Egentlig er det Norge som trenger uhjelp fra Tripura. Vi er en av de landene som ligger høyest på depresjoner og selvmord. Det vi trenger er donasjoner av kjærlighet og en motkraft til de aspektene ved tilværelsen som gjør livet blytungt å henge med på.

Tripura, nordøst India

Tripura, nordøst India

Bildene over: hele landsbyen samlet for å ta farvel med meg. Det var svært rørende og jeg kjente en diger klump vokse i halsen. Jeg jobbet hardt for at tårene ikke skulle presse seg på. For et folkeslag! Foto: Frank Hansen

Til slutt

Som den gangen i Darjeeling tok vi hverandre i hendene. Vi ble begge blanke på øynene og jeg vet at gråten var langt oppe i halsen på Bijoy også. Med passet i hånden går jeg inn på Agartala flyplass og visste at jeg kanskje hadde sett Bijoy for siste gang, dette livet. En av de viktigste egenskapene til en globetrotter er å lære seg ta farvel med folk man elsker. Gang på gang utsettes man for denne torturen, og den eneste medisinen er håpet om at vi en vakker dag skulle møtes igjen.

 

Jeg takker for tiden av livet som vi delte. Namaste!

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *