Tøff-tøffere-toytrain!

  • Toytrain

I 1881 glitret nylakte, ferske skinner fra Siliguri til Darjeeling. Det måtte luktet jern over hele det som idag er West Bengal i Nord India. Den snirklete togturen oppover Himalayas skråninger tøffer rett inn i historiebøker, UNESCOs verdensarvliste og som spektakulære reiseminner./h3>

Litt historie

Det er britene med Franklin Prestage i spissen vi kan takke for Darjeeling Himalayan Railway aka Toytrain. Han så nytten av en toglinje som blant annet kunne effektivisere eksporten av teblader fra grønnkledde åser i Darjeeling og hjem til tørste landsmenn i England. Risen kostet den gang 98 rupier pr tonn i Siliguri og groteske 238 i Darjeeling. Dette argumentet la han på bordet til gutta med valutta da de økonomiske problemstillingene skulle vurderes. Og jernbane ble det. Å bygge et tog som skal transportere mennesker, planter og dyr til 2200 meters høyde kunne umulig vært en enkel oppgave. De klarte det. Det skal alle med en eventyrer i magen prise seg lykkelige for. Togturen til Darjeeling gir deg følelsen av å leve.

 

La reisen begynne

Transporten som først ble inkarnert av praktiske grunner, er idag en turistmaskin. Først og fremst. En og annen lokal blindpassasjer og noen uniformskledde skolebarn som haiker opp til sin landsby. Men mest av alt turister fra inn og utland. En backpakker fra Canada, et eldre par fra Australia. Men majoriteten var lokale turister. En familie fra Goa, inkludert tanter, onkler og besteforeldre. Og for ikke å glemme noen glade lakser fra Calcutta på guttetur. Alle utstyrt med trekkoppkamera, nyskjerrighet og upåklagelig  humør. Sammen reiste vi forbi teplantasjer, kjøttmarked, geitebønder, kaklende høns, klestørk på lange snorer, søppeldynger, cricketspillere, boder med potetgull og gutkha i fargerike remser, en broiler som ypper seg i grøftekanten, teplukkere, gamlinger som bærer tunge ting på hodet og selvfølgelig Shivatempler. Hvorfor er det så selvfølgelig i et land med kanskje tusenvis av guder? Jo, Shiva er ansett som en av de aller mektigste gudene og han kommer fra Himalaya. En lokal helt kan man si. Konduktøren satt med bena i kors. Leste dagens avis. Han så ikke imponert ut. Men det var vi.

 

Underveis

Jo lengre vi reiste, jo høyere ble det. Og jo høyere, jo kaldere. Turen startet i shorts og avsluttet i vinterbekledning. Man kunne se motebildet forandre seg fra doothi i Siliguri til kopierte North Face-effekter i Darjeeling. Selve lokomotivet, en liten kraftplugg i blått, dro oss både elegant og sjarmerende opp steder der ingen skulle tru nokon kunne bygge en jernbane. Enkelte steder er det bare centimeter mellom toget og nedgrodde fjellvegger. Vi var nok flere nyskjerrige neser ut av vinduet som fikk seg en velfortjent dask av lokal vegetasjon. Gutta fra Calcutta hadde fått det for seg at det var en god ide å plukke blomster i fart. De innhøstet fargerike buketter. Som genuint interessert antropologistudent var det nok små lurvete landsbyer som huskes best. Foreldrene vinket “hi” og “bye” sammen med toppluekledde barn. Turen oppover de mektige fjellene er full av 2 sekunders relasjoner bestående av nyskjerrig blikkontakt. Motiverte chaiselgere springer etter toget med fargerike termoser. Familier sosialiserer langs avskallede husvegger. Observasjoner av hverdagslivet på små fasinerende steder langs toytrains linje lar deg ikke dra upåvirket hjem. Landsbyer der hus og mennesker klamrer seg fast til naturen og det den har å by på. Toget ble stående. Det gikk rykter om at lokmotivføreren hadde gått for lunch.

 

Krysskulturell mingling i Himalaya

Vi stod på tverra i en landsby ved navn Mahanadi. Med togets rytme langt inni ryggmargen steg vi ut av de små vognene for å strekke på bena og sannsynligvis drikke et par kopper chai. “Are you married?” Gutta fra Calcutta omringet meg. De lurte på mange ting. De var nærmest sjokkert over at en mann i min alder ikke var gift. Jeg forklarte dem Norges “kjærestekultur” og at det slett ikke var vanlig at alle fra min generasjon giftet seg. -Aaah, gispet dem…and you do EVERYTHING?? Yes, no marriage, and we do everything. If we want. De hadde observert en vakker ung dame i fremste kupe. Hun var singel. Trodde de. -Do your thing, boy! Jeg ble presset til å sjekke et kvinnfolk, angivelig singel, for at et gjeng indere skulle se en forestilt norsk kultur i action. Det hele ble, heldigvis, avledet av fotografering. Mye fotografering. Gruppe. En og en. Et med kamera, et med mobilen. Vent vent. Ok, thank you. Tommel opp. Og plutselig, i myldret av blitsregn og klassiske poseringer, begynner toget å gå. Vi å springe. Vi fikk tak toget og dratt oss inn til vår rettmessige plass.

 

Welcome to Gorkaland

Vi var allerede i høyden. Tibetanske bønneflagg blafret i vindens friske åndedrag. På murer og fjellskråninger var det malt politiske budskap. “Gorkhaland is our only solution”, “Give us Gorkhaland”. Vi var ankommet regionen i India som ifølge Lonely planet har vært kjent for sterke politiske aktivister og Gorkhaland  er en sak som tydeligvis engasjerer folk. Egen stat og styre i de nepalske områdene av nordøst India. West Bengal, som i dag styrer, er ifølge en informant kaffedrikkende latsabber. Darjeeling roper etter flere ben og stå på. I tillegg til te og turisme vil de ha universitet. Flere arbeidsplasser. Utvikling. Regionen skiller seg både etnisk og kulturelt fra “de andre” og de vet selv hva som er best for dem. De har til og med i kampen lagd et eget flagg: horisontale striper i grønt, hvitt og gult med kryssede gorkhadolker i midten.

 

Darjeeling

Gutta fra Calcutta spilte kort på kofferten da vi rullet ned den velkjente Bastia loop 5 km fra togreisens ende i Darjeeling. Nattemørket og glefsende kulde hadde overrasket noen av togets passasjerer. Solhatter og sandaler hadde sin storhetstid allerede for tusen meter siden. Tre av togførerene var samlet rundt et gammelt kart. Frostrøyken dannet virvlende mønster foran lommelykten når de diskuterte i den halvmørke kupeen. Kun noen svake lamper med rødskjær lyste fra taket. Etter omlag 10 timer var det greit å ankomme teparadiset Darjeeling. Og det var det første jeg skulle gjøre- finne meg en kneip som serverte lokalt brygg mens jeg reflekterte over en togtur som hadde gått på skinner.

Ettertanke over en kopp te

Han laddet en kanne med svart te. Sungma. First flush, lett krydret karakter med en blomstrende snert. Preg av aprikos og nøtter med undertoner av sitrus. Darjeeling er teens champagne og behandles fagterminologisk deretter. En trekk av disse populære bladene fra Camellia sinensis-planten var en perfekt avslutning på denne unike dagen. Togreisen med Darjeeling Himalayan Railway er ikke bare en reise i britisk kolonihistorie. Det er like mye en historie som kaster glans over det vi kaller livet. Jeg har lært at utsikt gir innsikt og at reising åpner sinnet. Mark Twain uttalte at turen med toytrain “is the most enjoyable day I have spent on the earth”. Det er vanskelig å være uenig. Når jeg en dag ligger for døden og livet  passerer i revy, vil denne opplevelsen vise meg at jeg har levd og ikke bare eksistert. Da kan jeg, med et sarlig smil om munnen, hviske barnebarna i øret:  lev ut dine drømmer. Lev ut dine innerste drømmer min venn. Og husk, det går alltid et tog- til Darjeeling.

Vil du se flere av mine bilder fra turen med toytrain?

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *