Jakten på autentisk pashmina

Pashmina forhandler i Darjeeling, India. Foto: Frank Hansen

Når jeg reiser i Asia har jeg en tendens til å jakte på varer som er unike. Det kan være alt fra steiner til amuletter eller som i denne artikkelen pashmina. Problemet med slike ettertraktede varer er at de blir hyppig forfalsket. Det å finne “ekte varer” er en læringsprosess.

Hva er pashmina?

Pashmina er kanskje mest kjent som “kashmir” i Norge og er ull fra pashminageiten. Men hva er så spesielt med dette stoffet? Denne geita lever i Himalayafjellene. Det er ulent terreng, mye vind og ekstrem kulde. Dette har ført til at geita har utviklet en svært varm og myk ull. Men siden den lever så høyt er det vanskelig å få tak i den. Idag tror jeg imidlertid det bedrives farmer for pashmina.

Jakten på ekte varer

Jeg hadde reist gjennom hele India og jeg stakk innom flere butikker for å spørre etter pashmina. De fleste forsøkte å selge meg forfalskninger, noe som lett avsløres av den billige prisen. Man kan aldri få ekte varer til en billig penge. Selgerene spiller på turistenes uvitenhet og selger hva som helst under navnet “pashmina” eller som “blanding av pashmina og silke”. Det kreves kunnskap for å vite hva som er ekte.

De fleste butikkene som selger pashmina i India har de ekte varene “under disken”. Etter en innledende runde med selgerene kremtet jeg litt og hvisket “I want pashmina, real pashmina”. Hvis du er heldig har selgeren 3-4 autentiske skjerf på bakrommet. Man kjenner det ganske lett på mykheten og kvaliteten i materialet, men vær obs. Det finnes metoder for å få for vanlig ull til å føles svært mykt eller man kan blande ull med kanin for å etterligne pashmina. Pashmina består av svært tynne hår og må håndlages. Man må derfor se hvordan håret er og hvordan det er vevd sammen. Er det ren pashmina er skjerfene gjerne frynsete i tuppene. Man kan også ta litt av håret fra skjerfet og brenne det med en lighter. Lukten på ekte pashnmina skal da være som brent menneskehår.

Darjeeling

Det var hos en forhandler i Darjeeling at jeg fant mitt drømmeskjerf. Han hadde fem pashminaskjerf i en koffert på bakrommet. Skjerfet jeg kjøpte ser du på bildet over. Det var ren pashmina, ifølge selgeren, og var vevd i en spesiell vev. Som jeg sa er disse skjerfene stort sett håndlaget på grunn av de tynne hårene, men dette var vevd i en “tushivev”, en vev beregnet på ullen til den antilopelignende tushien som nå er ulovlig å jakte på. Datteren som var farens medhjeler hentet den svarte kofferten. Hun åpnet den pent og satte den møysommelig ned foran faren. Det er vanskelig å beskrive, men han tok skjerfet ut av kofferten som om det var en liten baby og la det forsiktig foran meg. “Best quality” forsikret han meg, “superb!” Etter knallhard pruting endte jeg opp med skjerfet (eller rettere sagt sjalet, fordi det var digert) for 10 000 rupi, omlag 1200 kroner.

Når alt kommer til alt handler det å kjøpe seg pashmina om å kombinere kunnskap, magefølelse og tillit til selger. Jeg klarer aldri å stole 100 % på en indisk selger, men i kombinasjon med den kunnskapen jeg hadde og følelsene i materialet var jeg villig til å handle. Idag er det et par år siden jeg kjøpte skjerfet og har brukt det mye. Det er et fantastisk materiale som er balsam for både kropp og sjel. Og hver gang jeg bruker det går tankene tilbake til India og de magiske opplevelsene jeg hadde der.

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *