Kabinkomikk

Foto: Frank Hansen

Gårdagens kruttsterke “tom yum gong” thaisuppe hadde gjort magen om ustabilt kraftverk. Jeg krøket meg sammen på det eneste fungerende flytoalettet. Utenfor banket tissatrengte charterturister og barn som prøvde å dirke opp døra.

En svensk stemme meldte over høytaleranlegget at vi gikk inn i en sone med en del urolige luftstrømmer og at skiltet for “fest setebeltet” var tent. Og der satt jeg å slo turbulens på 10 000 fot et sted mellom Thailand og Dubai. Jeg klep meg fast i doringen og kjempet en heltemodig kamp mot indre og ytre luftstrømmer. Det er i slike øyeblikk man ønsker at man aldri sluttet å bruke bleie. Jeg bare ventet på at flyvertinnen skulle åpne døra for å sjekke om det hadde skjedd en ulykke. Dokøen hadde forlengst bygd seg opp igjen etter turbulensen da jeg ydmyk forlot det høytsvevende toalettet. Hvis blikk kunne drepe…

Fri flyt

Fra dassen tilbake til plassen. Der ventet flybøllene. Sidemannen hadde allerede kjøpt to småflasker Cognac, en øl og to flasker vin. I tillegg nøyt han medbrakt fra en taxfreepose under setet. Det skulle ikke stå på drikkevarene. Det er alltid en alt for full mann på charterflyene og denne gangen satt han ved siden av meg. Hurra. Jo mer han drakk, jo mer hadde han å lære bort. Til slutt hadde han svaret på alle verdens gåter. Han snakket om krig og fred og sånt. Mine forslag ble fort nedstemt med mumling etterfulgt av risting på hodet og en peivende armbevegelse. Som dere sikkert skjønner ble det tidlig god natt på den fulle læremesteren, men først sørget han for å stjele armlenet (med kontrollpanelet til TVen min) og skrevet godt inn på min allerede trange fotplass.

Krigen om fotplass

Mannen bak meg hadde forlengst lagt inn klage på liten plass for beina. Kabinpersonalet forklarte høflig at de dessverre ikke kunne gjøre noe med det akkurat nå, men at kunne skrive til selskapet når han kom hjem. Han forsikret dem om at det skulle han gjøre. Lite visste jeg da om at denne mannen hadde skanker lange som stylter. Det var ikke noe problem før styltene bevegde seg inn på min banehalvdel. For å kompansere for det okkuperte området måtte jeg vri meg og benytte midtgangen som eksil for beina. Det skulle vise seg å være en dårlig ide da matvogna kom rullende som en tanks mot de stakkars beina på flukt. Jeg gav mannen bak et demonstrativt, men mildt dytt med hælen. Vanligvis er det god medisin på flybøller, men denne karen tok ikke hintet. Eller ville ikke ta ta hintet. På tide å aktivisere plan B. Jeg snudde meg og gav han blikket. Han lå godt tilbakelent, med både armer og ben i kryss. Han hadde Singha singlet og dårlig kopiert Diesel piratbukse. På hodet hadde han en cap med avklipt brem av merket No Fear. Han åpnet ett øye som gav meg et hensynsløst motblikk. Etter dette ble det bare verre og han begynte å lage en irriterene gyngebevegelse med tærne hver gang de berørte føttene mine. Han var sikkert fly-forbanna. Jeg bestemte meg for å gi opp kampen om mitt eget territorium. Alt for flyfreden. Men tause fiender, det var vi.

Litt visdom gjør susen

Det var umulig å sove mellom fyllapresidenten og fotnazien. Så et par filmer og snappet opp et visdomsord: “Gårdagen er historie, morgendagen et mysterium, mens dagen idag er en gave. Kanskje den gaven du bestandig har ønsket deg?” Det var fint. Så vakkert i sin enkelhet. Jeg har hørt at visdom alltid er enkelt. Det oppleves enkelt fordi sjela husker noe den allerede vet. Tror det var Platon som sa det. Det ble plutselig en voldsom turbulens. Hatthyllene gynget i flytaket, og jeg var redd for å få dem i hodet et øyeblikk. En nordlending konstaterte at det var bare sunt med litt spenning i hverdagen og at “vi kommer nu ned uansett ka som skjer”. Hvis dagen idag er en gave, må man nyte den. Være takknemlig. Jeg bestemte meg for å innta en humoristisk vinkel til fotnazien og fyllapresidenten. Han ene så full at det halve kunne vært nok og han andre med bein så lange at han kunne sprunget til verdens ende å hentet vann til prinsessa i Askeladden.

Prompaganda

Det spredte seg en alvorlig fjertlukt i kabinen. Noen hadde lurt ut en smyger i håp om at den skulle være luktfri. Det var den ikke. Det kunne være hvem som helst, og det visste denne utspekulerte fjerteren da han tok sjansen. Jeg var snar å mistenke fyllapresidenten som snorket og siklet ved min side. Det kunne forresten godt være fotnazien også der han satt utstrakt med armene i kors. Men herregud, det er jo bare antakelser. For de andre i flyet kunne det jo like gjerne vært meg. Det er akkurat det som er så flaut når noen legger et egg i forsamlinger. Hvordan skal man forholde seg? Det ser ut til at de fleste kjører taktikken “later som ingenting” og håper på at lukten snart skal fordufte. Flyvertinnen kom som en reddende engel gjennom kabinen med luftfrisker. Tarmgassen var avlivet, og et eller annet sted satt en flau fjerter med mer på lager. En fjert kommer sjelden alene.

Minimat

Flymåltidene er et studium i seg selv. Det krever finmotorikk og presisjon for å gjennomføre mini-middagen. I teorien skal det være en enkel sak å plassere alt slik som det var i utgangspunktet, fint foldet sammen og på linje, men når det kommer til stykket tyter det ut plastgaffler og embalasje overalt. Den oppspiste matpakken blir et irritasjonmoment på bordet, og det er en lettelse når kabinpersonalet får den fjernet fra åstedet. I pakken ligger alltid en plastpose med bestikk, salt, pepper og serviett. Denne posen er alltid så sinnsykt statisk. Setter seg fast overalt og havner 9 av 10 ganger på gulvet. Og en ting til, har dere lagt merke til at småposene med salt inneholder mer salt enn du trenger, mens pepperposene alt for lite? Rare greier.

Flygym

Jeg har fått servert en del skrekkhistorier om blodpropp på lengre flyreiser. Jeg har derfor satt opp et komisk treningsprogram med tåsitups, rideranke og rompeballestramming. Jeg venter til lyset i kabinen er avslått for jeg kan love at opplegget ser merkelig ut. Den verste øvelsen er rompeballestrammingen som gir en jukkende bevegelse og et hode som går opp og ned. Alikevel ender jeg alltid opp med å våkne med lam skinke. Noen ganger hele foten også, og alltid bare på en side. Sist flytur var det så vidt jeg fikk liv i foten. Jeg måtte riste den lenge før blodet omsider piplet tilbake.

Et fly fult av soltørste turister som skal leve sammen i harmoni 10-14 timer er en arena for komiske situasjoner. De beste situasjonene finner man på charterflyene der det er trangt om plassen. Hva gjør du når noen stjeler armlenet, fulle menn sover på skulderen din og naboen slipper en bønne? Du har to valg: irritere deg eller more deg. Ta med notatblokk og du har et kåseri. Kabinen er full av komikk.

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *