Kelner, kelner, det smaker Pyton!

    Kelneren sløyer slangen som jeg selv fikk velge. Foto: Frank Hansen

    En vietnamesisk taxisjåfør stoppet meg en sen kveld i Nga Trang. Det skulle by på en merkelig matopplevelse. Jeg spiser en meter pytonslange i Vietnam.

    Jeg sparket småstein i en bakgate av Nga Trang. Etter to tiger-beer på en av de lokale kneipene var jeg i det filosofiske hjørnet. Jeg var fasinert av livets reise og av moder jord som bærer en uendelig variasjon av kulturer og steder. Samtidig var verden idag blitt så liten, og jeg følte meg privilgert som fikk lov å drive rundt i en mørk gate i Vietnam. En gjennomsnittlig viatnameser kunne ikke engang drømt om gjøre det samme i mitt land. Den filosofiske stillheten ble brutt da en gammel scooter rullet opp langs siden. -Hey you, what are you looking for? You want ladie? Very bjutifon!  Damer meg her og damer meg der. Tilbudene hagler som fra innkastere i Tyrkia. – No women no cry! svarte jeg og satte opp stegfrekvensen. En innkjørt setning designet til vietnamesiske damefiksere. – What you want boss? Everything for you friend ! – Everything? Var han en en slags vietnamesisk lampeånd? For meg var han i ferd med å bli en vietnamesisk plageånd. -You can help me with everything? Han lyste opp. – Yes Im sure, everything!  – Ok, I want to eat snake. Jeg stilte meg opp med hoftefeste og gav han “hva-sier-du-til-det-blikket”. -Okei okei, no problem. Det uventede svaret gjorde meg plutselig på deffansiven. Han klapset flathånda på baksetet av den gamle scooteren og dro ned skjermen på hjelmen. Inni der kunne jeg høre han si: .-and after we go see ladie? Not bom bom, only look look. Okei?

    Han la kursen utenombys. -Whats your name?! Det blafret rundt ørene og vi kommuniserte gjennom å rope til hverandre. -Kang. My name is Kang! Jeg har lite peiling på kjøretøy generelt, men du trenger ikke være mekaniker for å vite at rustholken til Kang var blodtrimma. Den gamle ramma var bare et skalkeskjul for en hel flokk illsinte villhester.Vi kjørte både fort og lenge før vi ankom den lille restauranten inne i jungelen. Vakkert beliggende ved vannet var denne restauranten av bambus et unikt spisested. En pinup dame utkledd som en Heineken-flaske var der for å hjelpe oss med valget av øl til maten. Til damens store overraskelse valgte jeg Laser, en lokal variant, mens Kang derimot (og ikke helt uventet) valgte Heineken. Kelneren kom med blokka, sikkert forberedt på notere en stekt ris til turisten. Han skulle få seg en overraskelse. Jeg følte meg som James Bond da jeg tok et kjapt overblikk og hvisket Kelneren i øret: -We are looking for something special. Kelneren så kjapt bort på Kang. Uten å nøle nikket Kang bekreftende. -Okei boys, follow me.

    Det mange ser som reisende i Asia er bare en fasade. Det er på bakrommene den virkelige kulturen bor. Turistasia er verdens beste reiser, men skal du få ekte opplevelser må man gjøre et dykk i kulturen. Kelneren låste opp døra til bakrommet. Hengslene knirket mens han åpnet forsiktig. Veldig forsiktig. – Hva befinner seg i luke 1, sa Halvard Flatland i Casino. Det samme lurte jeg på der jeg stod å betraktet en kelner som behandlet verdens farligste mat med stor respekt. Bak døra kunne jeg se stabler med kasser og bur. Har du sett dyreprogrammer på TV, var ikke fresingen til å ta feil av. – Be very very careful, mister! Lyden fra de sinte slangene skapte stor frykt i rommet. Var dette en etisk gråsone? Det er ikke særlig humant å kjøpe kjøttdeig i Norge, malt kjøtt som har levd hele livet i som fange. Disse slangene hadde levd hele sitt liv i det fri. Og mat må man jo ha for å leve, det er livets sirkel. Det var meg eller den. Jeg har vært heldig å inkarnere øverst på næringskjeden denne gangen. Idag skulle det feires med slange.

    Bildet: Jeg og taksisjåføren skåler i slangeblod.

    I hjørnet av restauranten hang ei gammel dame å sov i en hengekøye, ja nesten som en syvende mor i huset. Ene foten hang utenfor mens hendene hvilte bak hodet. Med stortåa gav hun køya forsiktig fart og vugget i takt med musikken, europeisk pop fra 90 tallet som nylig hadde  funnet veien til Vietnam. Vanskelig å forstå at gamlemor var bøddelen, men det var det. Kelneren viste samme respekt for henne som for slangene. – Mama, hvisket kelneren. Ett øye slo opp. Jeg snakker ikke vietnamesisk, men kan tenke meg han sa noe som: unnskyld at jeg vekker deg mamma, men vi har en middels stor slange som må kverkes. Hun sparket på seg et par slipperser og tente en sigg. -Ah, another day at the office! Jeg syntes synd på slangen. Hun avsluttet dens liv med bare nevene. Dødsårsak: kveling?

    Bildet: “gamlemor” kverker slangen for hånd. Foto: Frank Hansen

    Slangen som for noen sekunder siden kunne skremt stripene av en tiger, hang nå som et slips mellom fingrene til gamlemor. Sigaretten var nå bare en sneip i munnvika. Slangen ble sendt videre til filetering. Blodet ble tappet på et glass og blandet med en skvett lokal whiskey. Hjertet pulserte sine siste slag da det ble servert meg på et lite fat. -This makes you brave as a snake. Organet som for under ett minutt siden hadde gitt en slange liv gikk rett ned. Nå hadde jeg to hjerter. Det var nesten en spirituell opplevelse å spise det tempererte hjertet, som om jeg og slangen var ett.

    Slangespising har lange tradisjoner i Asia, og er svært myteomspunnet. Det sies at de som spiser slange og drikker dens blod blir sterk og modig. Det skal også være et av naturens beste potensmidler. En vanlig guttekveld i Vietnam er derfor å dra ut å spise slange og avslutte kvelden med en real damejakt.

    Å spise slangehjertet skal gi deg mot og styrke. Det dunket enda når jeg spiste det. Foto: Frank Hansen

    Kang og jeg ble gode venner, og det ble et svært hyggelig måltid. Vi pratet om vietnamesisk og norsk kultur, en sjel fra øst og en fra vest møtes og deler erfaringer. Dette var livets skole, en utdanning bare en reise kan gi. Slangen ble servert plain, som suppe og som vårrull. Når man spør hva noe smaker, svarer alle kylling. Det samme hadde jeg hørt om slange. Men jeg må si at både konsistens og smak minnet mer om tunfisk. Kanskje aller mest sært på bordet var grillet slangeskinn. Seigt som gamle traktor dekk. Man må ha kjevekraft som en alligator for å mestre slangeskinn, men Kang klarte det fint. Dette var dagens høydepunkt for oss begge. Skåååål ! Mo-ha-ba-jåååååou !  Vi skålet på begge språk, vi gav ære til slangen som hadde gitt oss liv. To kulturer, ett bord. Grillet slangeskinn på fatet og nytappet blod i k(r)oppen. Hva mer kan man be om ?

    Kang fikk med seg restene. De skulle han gi til sønnen som skulle bli thaibokser. Han ble overlykkelig og takket meg flere ganger. Nå forstod jeg kraften og verdien dette dyret hadde for disse menneskene. Og av respekt for naturen var jeg glad at restene gikk til thaibokseren og ikke i søppla.

    Å spise slange er mer en erfaring enn et måltid. En perfekt refleksjon på dualismen mellom å ta og gi. Gjennom å føl(g)e prosessene tar man plass i livets sirkel og forandrer perspektiv på vår eksistens på jorda.

    Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

    Leave a Reply

    *

    captcha *