Perspektiver etter en reise i Asia

Noen går med strømmen, andre springer mot den. Finnes det noe fasitsvar på det gode liv? Foto: Frank Hansen

En reise lar ikke observatøren dra tomhendt hjem. I møtet mellom øst og vest oppstår en del interessante tanker. I denne teksten lar jeg bare bevisstheten flyte. Dette er en del av min indre verden etter nesten syv måneder i Asia.

På store kalde vegger rullet Rolex reklamer. På steingulvet hastet nypussede dressko og matchende trillekofferter. Forretningsmennene på flyplassen i Zurich bekreftet Rollexs målgruppe. Det glinset i bakoverdratte sveiser. Det glinset av blanke klokker mot lyseblå skjorter. Noen hadde taxfreeposer med flasker som så dyre ut. Bache Gabrielsen til far. Sveitsisk sjokolade og Baylies til mor som sikkert venter hjemme i en fancy toppleilighet og BMW konebil med flere hestekrefter enn hun har godt av. Det er mulig mine persepsjoner forvrenger virkeligheten, men jeg skal alikevel dele en liten del av min indre verden etter en lengre reise i Asia.
Jeg hadde ankommet Zurich etter ti timer i luften fra Delhi. Her skulle kropp og sinn tilbringe nesten et døgn før turen gikk hjem til gamlelandet Norge. På flyet fra Delhi møtte jeg en indisk selger av tappekraner, øltønnas prosjektil. Han var fra Punjab i Nord India. Skulle til Milano å møte kunder. Presentere siste nytt fra ølverdens nye oppfinnelser. Han spurte om jeg kjente til noen produsenter av tappekraner. Jeg hadde bevisst oppsøkt disse artige kranene som tappet trivelige drikker. Jeg følte, etter lang erfaring foran all slags bardisker, at  jeg burde vite om i alle fall en leverandør, men unnskyldte meg med at jeg hadde langt mer kunnskap om brygget enn tappekranen. For en hyggelig type. Han ville ha reiseråd om Europa. Diskriminerte europeiske dørvakter utlendinger? Det skjer. Og er det virkelig sant at “dere” drikker dere fulle og sjekker opp damer for en natts hygge? Det skjer også. Det ville han gjerne prøve. Hvordan gjør man det? Det er ingen fasit, men litt sjarm hjelper på. Vi tok et par småflasker med vin, delte facebookidentitet og sovnet side om side til en av flyets filmer. Før vi tok farvel inviterete han meg hjem neste gang jeg befant meg i India. Gratis overnatting, indisk mat og en egen sjåfør som kunne vise meg en av Indias interessante regioner. Det var en siste smak av indisk gjestfrihet.

På flyplassen i Delhi er det hardt minglemiljø. Faste håndtrykk, blikkontakt og en nikkende hodebevegelse er obligatoriske ferdigheter i denne sfæren. Ja, de ser vellykkede ut. Rike, rene og ute på reise. Men hvor er smilet? Og hvis det smiles utat, smiler dem også innvendig? Ja jeg er langt på vei inn i spørsmålet om lykke. Et filosofisk tema som har engasjert store tenkere i tusenvis av år. Var det ikke den godeste Aristoteles som mente at lykken er så viktig at den overgår alt annet i livet. Den kjente antropologen Geertz sier at vi ikke kan være inni hodene på folk. Det er vanskelig å være uenig i. Det gjør også spørsmålet om lykke problematisk, men dog ikke mindre viktig. Jeg kom til å tenke på en såkaldt hellig mann i Varanasi. Han skuet over gudinnen og elven Ganges. På seg hadde han et tøystykke. Håret, inkludert skjegget, hadde han ikke klipt siden guruen hans døde for noen år siden. Vi observerte en død kropp som ble brent ved elvebredden. Vi kommer til verden som en sjel, sa han. Sjelen bor i en kropp. Vi inkarnerer på jorden med dette. Det er oss og det er alt vi har. Når reisen er over forlater sjela og vi står igjen med det vi kom med: ingenting. Hva betyr da en rød ferrari?Jeg er lykkelig så lenge jeg har et sted å sove og næring til å opprettholde en god helse. Utenom det er det kun opp til deg selv å skape lykke. Han smilte med snille brune øyne. Bokstavlig talt. Han smilte med øynene. Han tok stokken. Han forsvant inn i Varanasis kveldsmørke og igjen satt jeg med informasjon som måtte bearbeides. Ikke før jeg kom til Europa ble ordene hans tydelige. Alt de trengte var et perspektiv å bli forstått fra. Dressene fra Hugo Boss ble kostymer. Minglingen skuespill. Og på en liten trebenk satt jeg å ivrig fulgte med på forestillingen. Jeg dømmer ikke. Jeg prøver å forstå.

Vi er alle på ulike reiser gjennom livet. Våre skjebner er et resultat av de valgene som blir tatt. Vi liker å si at vi er frie. Noen er det. Kanskje. Men de fleste valgene som tas er preget av ekstern innflytelse. Hvorfor har for eksempel majoriteten valgt å kle seg i like dresser, like sko og trille rundt på like kofferter? Jeg argumenterer for at valget er fritt, men at mange faktorer spiller inn. Sjefen, miljøet, kone og barn, reklamer, media. Vi er alle en del av en kollektiv bevissthet. Enten vi vil det eller ikke. Jeg følte meg fremmed. Avstand fra meg til dem var like lang som fra Asia til Europa. Det er med delte følelser man kommer hjem til sin egen verdensdel etter en lengre reise. Jeg har sett andre måter å leve på. Jeg har sett fattige mennesker som smiler med øynene. At penger er synonymt med lykke er en teori som fra min side er lagt død. Det essensielle i livskunst er hvordan man lever og ikke hvor mye man har på konto. Hvordan tjener man pengene? Og ikke minst hvordan bruker man dem? Det overrasker meg at tilsynelatende oppegående mennesker i FN kategoriserer land som underutviklet begrunnet i en fattigdomsgrense på 1,25 dollar dagen. Om du er jordbruker, dyrker maten selv og lever et lykkelig liv er ikke en gjeldene faktor. Neida, her må resten bli som vesten.

Utviklingskommisæren som beskjeftiget seg med utvikling i Ladakh foreslo følgende i 1981:

“Hvis Ladakh noen gang skal bli et utviklet land, må vi finne en måte å gjøre disse menneskene grådigere på. Det er den eneste måten å motivere dem på.” (Norberg-Hodge 1994:159)

Og dette i en buddhistisk kultur der “disse menneskene” har sentrale verdier som anti-materialisme, medmenneskelighet og raushet er målestokk for et godt levd liv. Ladakh, som er organisert etter en modell for selvbergingsøkonomi, har siden den gang blitt tatt av globaliseringens tsunami, deriblant utviklingsprosjekter, men også den indiske regjeringens storsatsing på turisme. I kjøvannet av dette har det vokst fram bl.a kriminalitet, økte psykiske problemer og forurensning. Folk har begynt å konkurrere istedet for å jobbe sammen. For meg høres dette mer ut som “innvikling” enn “utvikling”.

Jeg har latt tankene fly gjennom denne teksten, og jeg beklager om jeg har vært litt kvass. Et opphold i et østen som møter vesten har imidlertid fremprovosert følelser av ild og tidvise vulkanutbrudd. Mange har en forestilling om østlige land som underutviklede, ja og faktisk også som primitive. Vi har mye å lære i både øst og vest, men en tilnærming der tanke og handlemåter kategoriseres som primitive eller underutviklede er etter min mening ikke fruktbart. Enhver kultur er tilpasset deres miljø og deres behover for å tilnærme seg det gode liv. Derfor blir det problematisk å måle ulike kulturer med samme målestokk.

Referanser

Norberg-Hodge, Helena 1994: “Lille Tibet: Gammel fremtid”. Pax Foralg AS. Oslo

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *