Til fots fra India til Nepal

Bildet: broen som går fra India til Nepal ved Kakarbhitta grenseovergang. Foto: Frank Hansen

På kartet er det bare en linje. I virkeligheten er grenseovergangene pulserende årer der mennesker suser som blodlegmer fram og tilbake. Jeg kom fra Darjeeling i India og valgte en noe uvanlig måte å krysse over til Nepal.

Jeg leide en taksisjåfør som tok meg til grensa “Kakarbhitta”. Derfra gikk jeg over den lange broen mellom to fantastiske land- fra India til Nepal.

Langt hjemmefra

Det høres kanskje banalt ut å skrive om denne grenseovergangen, men sannheten er at dette er 300 meget interessante meter. Hvorfor er litt vanskelig å sette ord på. Det er en følelse av å være langt, langt hjemmefra. En sone i verden der du er kulturelt alene. Og forbi deg farer hundrevis av mennesker med sin egen agenda. Skal de besøke familie? Kanskje har noen baggene fulle nepalsk marihuana som skal over til røyksugne indere? Taksisjåføren som kjørte meg til Kakarbhitta fortalte at det var vanlig å reise til Nepal for å hente Marihuana, så tanken er ikke usannsynlig. Poenget er at broen fra India til Nepal gjør deg  tankefull. Og jeg visste ingenting om hva som ventet i andre enden.

Stempel i passet

Da jeg endelig kom frem rant det svette. Det var store temperaturforskjeller fra fjellene i Darjeeling og til lavlandet. Nå var det to ting på tapeten. 1) få oppholdstillatelse og 2) finne en buss til Pokhara (eventuelt Kathmandu). Jeg gikk inn til immigrasjonspolitiet, en liten sjarmerende  bu som minnet litt om huset til skomaker Andersen. Der møtte jeg to smilende menn med bart og nystrøkne skjorter. Jeg hadde fryktet denne grenseovergangen, men 5 minutter (og 25 dollar) senere var jeg en lovlig nordmann i Nepal.

Første busstur i Nepal

Og så var det å finne seg en buss. Slapp av- du finner ikke bussen, bussen finner deg! Unggutter i iherdig jakt på provisjon overmanner deg i den lille landsbyen Kakarvitta (bestående av hoteller, reiseselskaper og kiosker). Jeg lover deg, disse gutta kan selge sand i Sahara. Da blir bussbilletter som varmt hvetebrød. Det var med andre ord ikke lenge før jeg satt på bussen. Jeg fikk et sete med ødelagt rygg og et vindu som åpnet seg av motorens during. Og hver gang det åpnet seg fikk jeg sure blikk fra frysende passasjerer som trodde jeg åpnet det for å få luft. Jeg ble derfor sittende å holde på vinduet i timevis, men det er en del av opplevelsen når man busser i Nepal. Bussen ble fylt med lokale mennesker, alt fra babyer til eldre menn med safranfargede klær og religiøse effekter. Jeg fikk øyekontakt med en “baba” (betyr bestefar). Disse er som regel gamle og har gått inn i en fase av livet der man vektlegger meditasjon og andre religiøse praksiser (den fasen vi i vesten smeller dem inn på et gamlehjem). Han hadde kloke brune øyne og lange dreds satt opp i tårnkakeformet topp på hodet. Han hadde halsen full av rudraksha, et spesielt hellig frø som lages smykker av. Dette tyder på at han er tilhenger av guden Shiva. Noe mange er i Nepal og Nord India siden Shiva “kommer fra” Himalaya. Bussturen var et eldorado for antropologistudenter.

Jeg sovnet omsider og da jeg våknet var det som å forlate en drøm og gå inn i en annen. Pokhara er en av skaperverkets kronjuveler.

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *