Tomme tanker i Laos

Bildet: mørket nærmer seg, vi er langt hjemmefra, det regner, tanken er tom og det er ingen bensinstasjoner i nærheten. Les videre for å se hvordan dette gikk.

I sør øst Asia er det alfa omega med en scooter mellom beina. Og jeg, som ikke engang har lappen, blir skjelven i knærne av tanken av å kjøre scooter i Laos.  Dette er den halvdramatiske historien om min scooterdeby i Asia.

De hullete veiene er fulle av hunder, lastebiler og kaklende høns godt gjemt i et tykt lag av veistøv. “Tuuuuuut! Å hold kjeft jeg kom først.” Skjønner mentaliteten? Og disse forholdene skulle bli mitt første møte med trafikken. Og ikke nok med det…

“Sjåfør-læreren” min, David fra Singapore, hadde nettopp “lært” seg å kjøre scooter selv. Etter et lynkurs på 5 min hos utleieren var han klar for Laos`landeveier. David er lærer. Han reiser rundt i Asia å jobber for forskjellige skoleprosjekter. Vi bodde på samme gjestehus i Vang Vieng. Han på 102 og jeg på 103. En ettermiddag banket det på døra, en adrenalinhøy David ville lære bort kunsten å kjøre scooter i Asia. Jeg kom ikke på noen unnskyldninger. Det var bare å få på seg Harley Davidson capsen og komme seg i opplæring. Vi fant en passende bakgate. Uheldigvis hadde et gjeng med lekende barn fått øye på oss. De mobbet meg. Kanskje ikke så rart der jeg kom putrende og sjanglende. I Laos er de født med scooter mellom beina.

Vi fikk jo begge sånn høvelig tak på dette (etterhvert). Ambisiøse og modige bestemte vi oss for å ta en liten road trip. David ved spakene, jeg bakpå og visa versa. Uten hjelm og hemninger la vi kursen ut av sentrum, mot jungel og limerock formasjoner. Vi var varm i trøya og det gikk sport i å kjøre raskest. Farlig sport. Dont try this at home. Vi kjørte fort og lenge. Langs veien møtte vi også lokalbefolkningen. Knøttsmå mennesker med store hjerter. Kvinner og barn behandlet oss som turistattraksjoner, mens mennene observerte skeptisk i bakgrunnen.

Bildet: jeg sammen med lokalbefolkningen i en liten landsby vi kjørte forbi på veien. Hit kommer ikke turistene. De fleste backpakkere er fulle på “tubing” eller sitter på en av Vang Viengs restauranter og ser på amerikanske tv-serier.

Til slutt var det bare oss og naturen. Som et nyforelsket brudepar fløy vi avgårde på den lille svarte moppen. Det luktet grønt og friskt. Dette er liiiiiiivet! Iiiihaaa! Jeg satt bakpå og ropte som en billig eksosrype. Jeg var begeistret over å være langt borte fra folk. Dette var frihet i praksis! Jeg og David tok en god gammel “give-me-five”. Da stoppet scooteren, mørket nærmet seg og regnet høljet ned.

Men i svarte. Full stopp langt uti jungelen. Møkka-scooter! Åååååå, bensin ja, det hadde vi glemt i all morroa. Tenk å være så urutinert. Bare suse ut i intet uten å tenke på tanken. Hva gjør vi nå? Kan man ikke trylle, er det bare å trille. Og trille gjorde vi, langt og lengre enn langt, det ble bare mørkere og våtere. Etter et par timer fant vi endelig et hus. Vi banket på. David, som har asiatisk look, måtte stå for praten. Vi skulle få bensin om David giftet seg med dattra i huset (Singapore=pæng). -Kom igjen David! Her får du i både pose og tank, sa jeg og gav han en albue.

Faren i huset lo. -Ikke vær så lange i maska gutter, eier dere ikke humor? Turister som ikke har peiling på scooter får ikke datra mi. Han klappet seg på låret, slik man bare gjør kombinert med en god latter. -Jeg skal fikse bensin. Vent her så lenge, sa faren i huset og gikk ut med en tom flaske. Vi fikk komme inn på te. Datra fikk venninner på besøk. De kniste og skrev meldinger. David kastet hyppige blikk bort på dem. Jeg tror ikke han var fremmed for tanken å slå seg ned her. Vi så på hverandre og smilte på en slik måte gutter gjør når de vet at de tenker det samme. EN time senere kom han tilbake med en Cola-flaske full av bensin. Det var en rørende innsats.

Det var natt før vi var “hjemme”.Det hadde vært en hard dag på “kjøreskolen”.

Men en ting hadde vi lært:

Tomme tanker får deg ikke frem her i livet.

 

Sosialantropolog med bakgrunn i studier av ulike fenomener i Asia. Freelance reiseskribent og doktorgradsstudent ved universitetet i Tromsø. Se også frankhansen.no.

Leave a Reply

*

captcha *